Den passiv-aggressive

Slik går motstanderen fram

Den passiv-aggressive er sur på deg og vil at du skal vite det, uten å måtte si det rett ut. Så det kommer på skrå: et kort «Jaha.», et kompliment med brodd, et «Ingenting, det går fint» som tydeligvis ikke går fint. Hver kommentar kan benektes, så hvis du reagerer på tonen, ser du ut som den som lager problemer. Det er derfor det virker. Du ender opp med å gjette på klagen, be om unnskyldning for ting som aldri ble nevnt, og bære sinnet på vegne av den andre, mens personen selv holder seg rolig og uskyldig.

Slik høres det ut

• Jaha. Ok.
• Ingenting. Det går fint.
• Å, så du fikk endelig tatt deg tid til det. Kult.

Dette virker

Den passiv-aggressive frykter mest av alt et direkte, rolig spørsmål om hva som egentlig er galt. Si hva du ser uten å anklage, og spør så. Hold stemmen jevn og ordene enkle. Første gang kommer det trolig en ny unnvikelse, et nytt «det går fint». Ikke jag etter sarkasmen eller krangle om tonen. Spør igjen, litt mildere, og gi rom for svaret. Hver rolig gjentakelse gjør omveien vanskeligere å holde på med. Når det endelig kommer fram hva som såret, hør på alt før du svarer.

Du sierDu har sagt at det går fint et par ganger nå, men det høres ikke sånn ut. Hva er det egentlig som plager deg? Jeg vil heller høre det.

Dette gir bakslag

Å svare med samme sarkasme gjør det til en konkurranse om hvem som kan være kaldest. Anklager du personen for å være passiv-aggressiv, får den andre en lettvint benektelse, og du blir angriperen. Å late som du ikke merker noe, lærer den andre at omveien er trygg. Å be om unnskyldning gang på gang for noe som aldri ble nevnt, belønner tausheten og lar det egentlige problemet ligge urørt.