Den sårede vennen

Slik går motstanderen fram

Den sårede vennen spiller ikke noe spill. Du har såret den andre, og nå vil personen vite at vennskapet fortsatt betyr noe for deg, vist i handling og ikke i argumenter. Den andre snakker lavt, sier «jeg er ikke sint», og ber deg glemme det. Det gjør det vanskelig, for det er ingenting å presse mot. Forklarer du, høres det ut som bortforklaringer. Tar du det som blir sagt bokstavelig og går videre, konkluderer den andre med at du aldri forsto. Roen er ekte, og det er såret under den også.

Slik høres det ut

• Jeg er ikke sint. Jeg lurer bare på hvorfor jeg fikk høre det fra noen andre og ikke fra deg.
• Det går fint. Ærlig. Glem at jeg sa noe.
• Ikke be om unnskyldning fordi jeg satte opp et fjes. Be om unnskyldning hvis du faktisk ser det.

Dette virker

Det som når fram, er en oppriktig, konkret unnskyldning uten noen bortforklaring. Si hva du gjorde, si hva det kostet den andre, og si at du er lei deg for det. Så stopper du. Ikke legg til en grunn etter unnskyldningen, for enhver grunn høres ut som et forsvar. La stillheten som følger, tilhøre den andre. Blir unnskyldningen satt på prøve, bli stående i den: gjenta at du ser det, og spør hva personen trenger fra deg nå. Når det ikke er noe igjen å beskytte seg mot, strekker den andre ofte ut en hånd først.

Du sierDu fikk vite det fra noen andre, og du burde ha hørt det fra meg. Jeg er lei meg. Det såret deg, og det var jeg som gjorde det.

Dette gir bakslag

Å forklare grunnene dine, uansett hvor sanne de er, høres ut som selvforsvar. En unnskyldning med en bortforklaring hengt på er verre enn ingen. Å tro den andre når det heter at det går fint, og så gå videre, bekrefter frykten. Å presse fram at den andre skal få det bedre fort, viser at din komfort betyr mer enn den andres smerte.