Tilpasning

Hva stilen er

Tilpasning betyr å sette til side det du vil, så den andre får viljen sin. Stilen er samarbeidsvillig og lite selvhevdende: du hjelper, sier deg enig, innretter deg eller ber om unnskyldning, og konflikten slutter fordi du lar den slutte. Dette kommer ofte fra ekte omtanke. Du legger merke til hva andre trenger, du verdsetter harmoni, og et lite offer virker som en rimelig pris for et godt forhold. Noen ganger er det også praktisk: kanskje bryr du deg rett og slett mindre om utfallet enn den andre gjør. Folk som griper til tilpasning først, er ofte de som andre lener seg på, og de er gjerne de første til å reparere ting etter en uenighet.

Slik høres den ut

• Klart, vi kan gjøre det på din måte.
• Ikke noe problem, det kan jeg ta.
• Du har rett, det burde jeg ha tenkt på.

Når den hjelper

Tilpasning er riktig valg når saken betyr mye mer for den andre enn for deg. Da koster det deg lite å gi etter, og det gir den andre mye. Det er også klokt når du innser at du tar feil: å gi seg raskt gir mer respekt enn å forsvare et svakt standpunkt. Det bygger opp velvilje du kan trekke på senere, og holder forhold varme gjennom små uenigheter som ellers ville slitt dem ned. Når noen er opprørt, kan en raus respons senke temperaturen raskere enn noe argument. Familier, vennskap og team er alle avhengige av folk som er villige til å gi etter iblant.

Hva den koster deg

Hvis du gir etter hver gang, forsvinner dine egne behov i det stille. Andre slutter kanskje å spørre hva du vil, fordi du alltid virker fornøyd med alt. Bitterhet kan bygge seg opp under overflaten, og du kan føle deg sliten eller oversett uten å kunne peke på når det gikk galt. Noen vil utnytte det, fordi de vet at litt skyldfølelse eller smiger er nok til å få et ja. Ideene dine kommer kanskje aldri på bordet, og det er et tap for alle, ikke bare for deg. Og når du endelig sier imot, kan folk bli overrasket, fordi de aldri visste at noe var galt.

Slik utvider du den

Ta en pause før du sier ja. Å si at du skal sjekke og komme tilbake, gir deg tid til å spørre deg selv om du faktisk vil. Øv på små, ærlige ønsker: når noen spør hvor dere skal spise, foreslå et sted i stedet for å si at det er det samme for deg. Lær deg én vennlig, men tydelig måte å takke nei på, for eksempel å si at du ikke kan denne gangen, men håper det går bra, og bruk den uten en lang forklaring. Når du gir etter, si det som et valg, for eksempel at du gjerne gjør det på den andres måte denne gangen, så det blir lagt merke til og kan gjengjeldes. Og hold et stille regnskap: hvis dine egne behov aldri får sin tur, er det på tide å be om den.